Når får livet verdi?

Det er et spørsmål som har svirret mye i hodet mitt de siste par årene. Jeg har visst at jeg en gang kom til å blogge om det, men jeg har vegret meg litt for å ta det opp. Spørsmålet vil nok få mange ulike svar dersom du spør folk på gata. Diskusjonen rundt dette spørsmålet er blant de aller mest betente og sårbare. Når får livet verdi? Hva er det som gjør at et menneskeliv er verdt å redde?

Jeg kan også rette spørsmålet mot meg selv: Hva er det som gir meg verdi? Er det antall personer som er glad i meg? Eller at foreldrene mine ønsket meg? Ofte er det relasjonene i livet som er med på å gi oss et godt selvbilde, en bekreftelse på at vi er verdifulle. Men hva hvis situasjonen var motsatt? Hvis jeg ikke var elsket eller ønsket av et eneste menneske, ville jeg likevel hatt en verdi?

Akkurat nå bærer jeg på et lite barn i magen. Vår første datter. Den jenta er allerede høyt elsket av foreldrene sine. Og skulle det vise seg at ultralyden tok feil, at "hun" er en "han", så vil barnet være akkurat like verdifullt for oss. Hun er ønsket og velkommen, og det var hun allerede før jeg så den positive graviditetstesten. En verdifull skatt helt fra unnfangelsen. Vi kjenner på lykken over å skulle bli foreldrene hennes og samtidig en lammende frykt med tanken på å miste henne.

                                      (Vårt første bilde av henne. Ikke akkurat 3D)

 Men hva om det var motsatt? Hva om det å bli gravid var det verste som kunne skjedd meg på dette tidspunktet i livet? Hva om barnefaren var en drittsekk, hva om jeg ikke følte meg klar for å bli mor? Ville verdien til barnet vårt vært mindre?

Jeg er nå i uke 23 av graviditeten min. Langt forbi uke 12, som er den norske "grensen" for selvbestemt abort (men du kan fortsatt søke om abort senere i graviditeten). Når startet babyen min å bli verdifullt som menneske? I følge norsk lov kan det se ut til at starten på menneskets verdi går rundt uke 12 av svangerskapet. Før denne grensen er det etisk korrekt å ta livet av babyen, etterpå blir det mer problematisk (men fortsatt ikke umulig. Så da går vel den reelle grensen litt lengre).

En mor som ønsker sitt barn vil bli knust over å miste det, enten det skjer før eller etter uke 12. En mor som ikke ønsker barnet sitt kan selv velge å ta livet av det før "grensen" er nådd. Vil det si at barnet som er ønsket er mer verdifullt enn det som ikke er ønsket? Eller har ingen av dem en reell verdi før svangerskapet har passert et visst antall uker?

For noen år siden spurte jeg en 9.klasse spørsmålet "når starter et menneskeliv?". Svarene var mange: "Når man blir født... Eller, nei, kanskje før det...". "Når hjertet begynner å slå". "Når man kan se at det er et menneske". Det var tydelig at de aldri hadde fått dette spørsmålet før. Det var også tydelig at de ikke visste når et fosters hjerte begynner å slå (uke 5), eller når man kan se at det er noe annet enn en "celleklump"(i uke 9-10 er det hvert fall ingen tvil).

Jeg vil påstå at samtlige av mine lesere er enige om at det er svært galt å ta livet av en nyfødt baby. Hva er det som mangler for at et friskt befruktet egg skal bli til en nyfødt baby, et barn og etterhvert en voksen? De fleste kjenner til hvordan dette foregår. Det eneste som mangler er tid. Informasjonen er allerede på plass, til og med hvilket kjønn det skal bli.

Norsk lov sier sitt. Men når mener du livet får verdi? Hvis du ikke har et svar, bør du heller ikke ta stilling til abortloven.

(Jeg har enda mer på hjertet når det gjelder dette temaet, både om fosterreduksjon, abort av fostre med downs syndrom m.m.. Dette innlegget ble mer enn langt nok, så det kan hende jeg skriver ned flere tanker etter hvert).